Legemiddelmangel

Hypofyse- og binyreforeningen jobber hele tiden med medisinmangel problematikken inn mot legemiddelindustrien, grossister og myndigheter.

Den siste tiden har vi fått inn mange hevendelser på mangel av Plenadren og Alkindi.

Vi har sendt ut bekymringsmeldinger, og etterlyst strategier for å løse dette. 

Takeda som produserer Plenadren viste at det har vært utfordringer med nok tilgang av varer til Alliance tidlig i sommer. Dette var i forbindelse med en studie som ble gjennomført ved et sykehus. Utfordringen skyldes ikke mangel på varer hos Takeda, men at Takeda ikke var klar over økt behov hos Alliance grunnet studien. Kvotene var derfor ikke tilpasset det midlertidige økte behovet. De er nå i kontakt med innkjøpsansvarlig i hos de tre grossistene og bedt de komme med en oversikt over deres evne til å dekke kundebehov – og evt. om de ser behov for at de øker våre sine kvoter. De tar sikte på å løse eventuell ytterligere varemangel basert på tilbakemeldingene de får av grossistene.

Vi takker Takeda for all hjelp og samarbeid i denne saken.

Produsenten av Alkindi har vi ennå ikke fått tilsvarende forsikringer av, men vi jobber med saken, og prøver å finne årsak og løsning på problemet.  

Dessverre viser det seg at grossistene i Norge ofte er skyld i legemiddelmangelen, og at det er hos dem problemet ligger. Takeda forteller at de tre apotekterkjedene ikke har hentet ut sine fulle tildelte kvoter og at de vet at de kan kontakte dem dersom de trenger mer. Vi har konfrontert apotekerkjedene med dette, men ennå ikke fått deres forklaring. Det har lenge foregått noe som kalles parallell eksport og som leder har skrevet i lederartikkelen i Barken som sendes ut i disse dager. (Barken har vært i trykken og er på vei ut i postkassene, men vi legger den også ut her)

Det kommer stadig rapporter om mangler, og mange blir usikre på om legemiddelberedskapen er bra nok. Vi har vært igjenom en pandemi, og den har vist at mange aktører har behov for større helseberedskap. Pandemiens erfaringer i Norge var ganske gode. Dette antagelig fordi Norge ikke ble så hardt rammet som endel andre land og ikke hadde behov for så mye medisiner. Men det ble tydelig at det manglet en systematikk i beredskapen. Så fordi vi ikke ble så hard rammet, så kan man si at det var litt flaks som gjorde at det gikk så bra.  

Det er viktig å ikke bli skremt av medias fremstilling. En mangel blir rapporter når pasienten ikke kan få foreskrevet pakning, men ofte lar det seg løse. Det er ikke det samme som at pasienter ikke får legemidler. Dersom en pakke ikke kan skaffes, finnes det kanskje en annen pakningsstørrelse, et annet generisk preparat som er tilgjengelig eller utenlandske pakninger. Den reelle situasjonen er heldigvis ikke så gal som man kan få inntrykk av gjennom media. Selv om det ikke er livstruende legemiddelmangel for oss med våre diagnoser i Hypofyse og binyreforeningen, vet vi at riktig behandling og medisiner har mye å si for livskvaliteten, så dette engasjerer oss.  

Så hvordan jobber norske myndigheter med å begrense legemiddelmangel? Hvordan kan vi bygge systemer som gjør at vi blir mindre sårbare? Beredskap handler om hvordan vi kan begrense noen av konsekvensene ved mangler som skyldes utfordringer med produksjonen i utlandet. Roten til selve legemiddelmangel ligger nesten alltid et annet sted enn i Norge. De blir ofte produsert i et land langt unna, og deres vei er lang. Det kan være mangel på råstoff, produksjon av ferdig vare og lang transport.  

Beredskapslageret gir oss mer tid og er en sikkerhet, men det finnes også andre tiltak.  

Nå skal jeg fortelle en lite fortalt årsak til mangel. Et paradoks er at den lave prisen på legemidler i Norge har vært en kilde til legemiddelmangelen. Men det er selvsagt ikke den lave prisen i seg selv som bør få skylden, men at grossistene utnytter det til å tjene mer penger. 

En grossist i Norge (som er de tre store apotekkjedene) kan ta et legemiddel som er importert til Norge og sende det tilbake til et annet land og tjene mer penger på det enn å selge det i Norge. I for eksempel Tyskland har de et mye høyere prisnivå enn i Norge og det vil da være gunstig å selge legemiddelet der i stedet for å levere det ut i Norge. Alle de tre grossistkjedene i Norge driver med dette, og det er fult lovlig, men det skaper utfordringer når det er mangler, spesielt i flere land samtidig.  

Det er heldigvis, helt nylig, tatt noen grep for å begrense denne muligheten for grossistene og apotekene, nemlig en lovendring som tedde i kraft fra 1. juli og ble tatt i bruk umiddelbart. Den har gått igjennom Stortingets behandling i ekspressfart og det og den innebærer at grossister og apotek plikter å gi DMP (Direktoratet medisinske produkter) elektronisk tilgang til lagerstatus. Til nå har ikke myndighetene hatt full oversikt over hvor og hvor mye av hvert legemiddel som finnes. Grossistene har ikke delt tallene med myndighetene. Den nye loven gir også en lovhjemmel for rasjonering, slik at medisinene skal gis til de som trenger det i Norge. Dette igjen åpner opp for forbud mot parallelleksport ved fare for eller ved en etablert mangelsituasjon. Prinsippet for denne lovendringen er “Legemidler som er i Norge må forbli i Norge når det er mangler.” 

Under pandemien var det begrensinger for parallelleksport (pga smittefare) og det kan også være en av grunnene til at vi klarte oss så bra under pandemien med hensyn til legemiddelmangel.  

Den nye lovendringen i legemiddelloven vil trolig styrke beredskapen på legemidler i Norge. Nå blir det spennende å se hvor mye den nye loven faktisk bidrar til å minske legemiddelmangelen. Det er viktig at legemidler som allerede er i Norge blir i Norge. Det er en grunn til at de har kommet hit.