Min historie: Ole med Addisons sykdom

I hele min oppvekst har livet vært preget av aktivitet. Jeg har gått på ski, spilt fotball, sprunget på fjellet og aldri slitt med helse. Mot starten av 20-årene klarte jeg i ikke å gjøre annet enn å starte dagen med hodet i do. Jeg har i ettertid tenkt mye på hva som gjorde at akkurat jeg endte opp med Addison. Jeg vokste opp i et lite tettsted, og viste meg til å være dyktig både i fotball og ski. Hver tirsdag og torsdag kjørte jeg og pappa til nærmeste skiløype for å være med på skitrening. Antall treninger økte betraktelig, og jeg tok et valg om å trene til å bli skiløper.

Aktiv skolehverdag

Gjennom årene flyttet jeg på hybel for å kunne bo nært skiløypa, og samtidig gå på idrettsfag. Tidvis var det tungt, og jeg sleit så mye med motivasjon til å fortsette, så jeg måtte si meg fornøyd som aktiv skiløper. Jeg ønsket å prøve noe nytt. Valget falt på Seljord Folkehøgskole. Her skulle jeg gå på ekspedisjonslinje, hvor det ble arrangert turer over Hardangervidda, Telemarkskanalen, bestigning av Kilimanjaro og en avsluttende tur til Himalaya. Året gikk, og jeg fikk venner for livet. Jeg hadde det så bra at jeg valgte å bli assistentlærer på samme linjen. Det skulle vise seg å bli et minnerikt år (på flere måter). Tidlig på året skulle vi padle Telemarks-kanalen. Dette endte med stor rednings-aksjon etter at det blåste opp, og flere av oss gikk i vannet. Tiden videre gikk med, og jeg ble sammen med Kristin. Vi reiste tidlig høst til Kilimanjaro og krysset Hardangervidda. Mot våren bar turen igjen til Himalaya. Turen til Everest Base Camp var nydelig. Noen dager etter jordskjelvet som gjorde at flere tusen mistet livet i Nepal. Og midt oppi var jeg på et barnehjem.
Det var en sjelden fæl opplevelse, men alle i gruppa og på barnehjemmet overlevde. Etter jordskjelvet fikk jeg beskjed om at jeg så veldig mager og tynn ut. Jeg hadde jo tross alt spist lite. Lite tenkte jeg over det da, men i ettertid har jeg tenkt mye over den kommentaren. Både jordskjelvet i Nepal og kajakk ulykke ser jeg på som faktorer for at jeg fikk Addison. Høsten begynte jeg på lærerstudiet i Trondheim. Lite viste jeg at vekta gradvis gikk ned. Jeg var utrolig gyllenbrun, tynn og egentlig ganske fornøyd. Utover høsten hadde jeg flere sykdoms-perioder. Jeg gikk ofte innom legen, der var konklusjonen at jeg kanskje hadde hatt kyssesyken. Men legen visste ikke. Jeg prøvde å gå på korte fjellturer. Det gikk ikke. Alt var ikke som det hadde vært bare noen måneder tidligere da jeg «sprang» i Himalaya. Noe var galt, men jeg var altfor sta til å innse noe som helst. En daglig rutine var å spy litt før jeg pressa i meg litt vann og knekkebrød. Samboeren min var (forståelig nok) veldig fortvilet og visste ikke hva hun skulle gjøre. Det var jo ikke normalt, men jeg hauset det veldig ned. Hun fikk nesten ikke lov av meg å gjøre noe. I jula var jeg mer syk. Etter jul hadde jeg og samboeren planlagt å dra på en lengre skitur. Det endte med en natt i telt med kaldsvette og avbrytelse av hele turen. Noen uker etterpå kom spysyke som gjorde at jeg ble liggende i ei uke.

Fikk nok

Etter ei stund fikk jeg, søsteren min og samboeren min nok. Dette kunne vi ikke ha noe av. Jeg klarte så vidt å gå ut av leiligheten, og måtte ta heisen ned en etasje. Vi tok taxi opp til legesenteret hvor jeg etter litt sjekk ble spurt om jeg ønsket å dra på sykehuset. Det var lettelsens ord. Etter utallige undersøkelser, som ikke ga svar, kom legen etter 4 netter på sykehus og sa at de hadde funnet en gjenglemt prøve. Den viste med stor sannsynlighet at jeg hadde den kroniske sykdommen Addison sykdom. Vi hadde søkt denne sykdommen opp allerede på akutten, hvor akuttlegen hadde nevnt at de skulle teste for den. I ettertid var det meget imponerende at de tenkte på å teste den allerede på akutten. Det vitner om bevissthet blant leger.

Raskt tilbake

Jeg kom meg overraskende fort tilbake i gamle slag. En uke etter jeg ble skrevet ut gikk jeg en runde i Bymarka. Spratt opp bakkene (kanskje mest siden jeg var så lett). Siden utskrivelsen har jeg hatt noen små sykdomsperioder, men ikke på langt nær like ille som før. I dag er jeg på mitt tredje år på lærerutdanningen. Det er helt fantastisk å jobbe med barn, og håper jeg får en lang karriere som lærer. Jeg har gjennom årene med sykdommen funnet fram til hva som funker for meg. Jeg kombinerer studiet med mye trening på hverdagen. Det har gjort at jeg har funnet tilbake til den aktive gleden jeg kanskje mistet litt av i sykdomsperioden. (Og hvis du lurer, jeg tar ikke ekstra kortisol ved trening).

Sykdommen er meg

Jeg har ofte tenkt over hva som gjør at jeg er den jeg er. Og sykdommen er meg. Det er jeg og sykdommen. La oss gå hånd i hånd men ha det gøy sammen. For meg gir det energi å trene og styre rundt med ting. Samtidig må jeg passe på mr. Addison, slik at det kanskje ikke blir for mye. Jeg har opplevd så mange stressende situasjoner i livet som jeg tenker tilbake på. Jeg fikk nok Addison som et minne av disse situasjonene og hendelsene.