Min historie: Hypofysesvikt Hans

Jeg heter Hans Førre, er 68 år gammel og har vært gift med Solveig i 45 år. Vi har 4 barn: 3 jenter og en gutt. 10 flotte barnebarn har vi også. Vi bor i Aksdal i Tysvær kommune. Jobben som lærer har jeg drevet med i 38 år; 2 år i barneskolen, 21 år i ungdomsskolen og 15 år i videregående skole. Jeg har undervist for det meste i matematikk og naturfag, men også i gymnastikk og kristendom, og er nå pensjonist J eg har hypofysesvikt, en diagnose som kom snikende over mange år. Jeg var ganske aktiv som mosjons – løper fra sent på 70-tallet, og hadde det veldig kjekt med det. Etter hvert som barna vokste til ble de også med, i tillegg til at jeg engasjerte meg i deres fritidsaktiviteter. Midt på 90 tallet merket jeg at det å trene ikke ga meg det overskuddet jeg før hadde fått. Jeg ble fort sliten og orket ikke så mye etter ei treningsøkt. Hjemme hadde vi 8 – 10 sauer + lam + noen bikuber + ei 3 mål stor tomt med plen og hage som skulle stelles. Jeg var også engasjert i speiderarbeid, voksenleder i Tensingkoret og litt med på friidrett i idrettslaget. Tidligere hadde jeg også vært engasjert i politikken med 8 år i kommunestyret. Mye av dette ble mer og mer et ork og jeg begynte å sove dårlig om nettene. Vi kvittet oss med sauene og senere også biene. I 1998 gikk jeg fra å være lærer på ungdomsskolen til ny jobb som lærer ved en videregående skole i Haugesund. Det var godt å skifte skole etter 21 år i ungdomsskolen, men fortsatt var det et ork å trene og antall mosjonsløp begrenset seg til «Hydro Rundt» en gang i året – et løp som var 5 km langt. Jeg begynte også å få høyt blodtrykk, verket i armene og hovnet opp i hender/ fingre. Jeg var hos fastlegen flere ganger i denne perioden. Det ble tatt forskjellige prøver, både blodprøver og andre prøver, men det ble ikke funnet noe som kunne gi en forklaring på det som skjedde med meg. Jeg tenkte at det kanskje kunne være psykisk og at jeg kanskje hadde møtt den berømte veggen. Fastlegen sendte meg til en spesialist som testet meg på sykkel og målte blodtrykket. Sykkeltesten gikk bra, men blodtrykket var høyt – «Du må ikke spise lakris» sa legen. Han hadde spurt om jeg likte lakris og jeg sa at det gjorde jeg. Etter hvert begynte jeg å kaste opp, spesielt etter å ha spist middag eller noe salt mat. Jeg begynte også å gå ned i vekt. Prøvde å føre en slags logg over hva jeg spiste og drakk, hvordan formen var, hvor godt jeg sov og om jeg kastet opp. Jeg fant ut at jeg ble dårlig etter å ha spist salt mat/middag men at brødmat var ok 74 75 å spise. Jeg oppsøkte fastlegen med jevne mellomrom og han sykmeldte meg en uke, så var jeg tilbake på jobb, nytt legebesøk, ble igjen sykemeldt et par uker, så på jobb igjen. Slik var det i en lang periode. Det var et ork å gå på jobb, spesielt var det slitsomt å undervise og delta i gymnastikk. «Prøv å gå deg noen turer når du er sykemeldt» sa legen til meg. En gang jeg var sykemeldt bestemte jeg meg for å gå en lang tur, men det var med nød og neppe at jeg kom meg hjem igjen. Jeg var helt utslitt. Fra ca. 2000 var jeg mye hos legen, men han var sjøl fortvilet. Han sendte meg til ultralyd av binyrene, han hadde en mis – tanke om at de ikke fungerte helt bra. Ingenting galt med binyrene. Jeg hadde tatt av 14 kilo og så ut som et lik: Bleik, tynn, grått hår og skjegg – orket ikke barbere meg. Legen min var fortvilet. Han hadde kontakt med spesialister og kolleger. Jeg spiste nå bare brødmat – ble enda dårligere når jeg spiste mat som hadde salt i seg. Kunne det være saltallergi? Sov dårlig, verket i hender og armer. Var på jobb et par uker, så sykmeldt en uke eller to og så på jobb igjen. Slik gikk det til mars 2003. Fastlegen ringte meg opp: «I morgen tidlig må du møte fastende på Haugesund sykehus og ta noen blodprøver som skal til analyse i Bergen. Vi har mistanke om hva det kan være som feiler deg.» Jeg stilte opp og prøvene ble tatt og sendt til Bergen. Noen dager etter ble jeg ringt opp og bedt om å møte på sykehuset for innleggelse. Dette var en tirsdag. På sykehuset ble det tatt en MR av hodet. Legen som snakket med meg sa at de så etter en svulst på hypofysen. Som regel var denne type svulst godartet. Joda de fant en svulst på hypofysen. Endelig kom kanskje forklaringen på hva som hadde feilt meg nå i 6 – 8 år eller kanskje enda lengre tilbake. På sykehuset fikk jeg kortisontabletter og levaxin. Jeg ble testet om svulsten på hypofysen hadde ødelagt noe av synsnerven. Synsnerven ligger i samme område, men den var helt OK. Etter et par dager følte jeg meg mye bedre – på sykehuset skulle vi ha fleskepannekaker til middag. Du verden hvor godt det så ut – jeg hadde ikke spist middag på lange tider. Den gode lukta. Jeg hadde jo kjent god middagslukt før, men ikke vågd å spise: For eksempel hadde jeg vært innom bensinstasjoner og kjent den gode lukta av grillpølser og visst at det var umulig for meg å spise. Nå tok jeg sjansen og spiste. Om kvelden ringte jeg av bare glede hjem og sa jublende at jeg hadde spist fleskepannekaker til middag ute å kaste opp. Jippi!! Medisinene jeg fikk så ut til å virke helt perfekt. Jeg ble utskrevet fra sykehuset og måtte forberede meg på operasjon på Bergen sykehus om ikke alt for lenge. Ukene gikk, og jeg tok medisinene som jeg skulle ta. Jeg ble bedre og bedre, la på meg og følte meg ganske bra. Jeg fikk beskjed om å møte til operasjon 21. mai 2003. Jeg møtte opp på sykehuset i Bergen og ble grundig informert om hva de skulle gjøre. Operasjonen ble gjort gjennom nesen – svulsten var på størrelse med ei plomme. Jeg var nervøs – de skulle jo inn i hodet mitt. Det var ikke en finger eller tå de skulle operere – de skulle inn i hodet mitt! Men, men dersom det skulle gå galt så tenkte jeg: «Ja, ja, jeg ble da 52 år – 20 år eldre enn min far ble – og jeg fikk se de 4 barna mine vokse opp og at de greier seg fint». Jeg fikk liksom livet mitt satt i perspektiv. Operasjonen gikk fint, og jeg ble utskrevet etter ei natt på sykehuset. Tok inn hos dattera mi i Bergen og var ute og gikk på Fiskebrygga og Torgallmenningen dagen etter. Livet var helt fantastisk! Etter 2 år ble det tatt ny MR av hodet – svulsten hadde vokst ut igjen. Jeg måtte inn til ny operasjon i januar 2006. Det gikk også bra og senere ble det stråling for å ta helt knekken på den. Senere har jeg vært inne til MR-undersøkelse med jevne mellomrom – nå hvert 5. år, og det ser bra ut. Medisiner jeg tar nå er Amlodipin og Levaxin + 0,2 ml genotropin (veksthormon) hver dag, og hver tredje måned får jeg ei sprøyte med Nebido (testosteron). Jeg har beholdt fastlegen min og er veldig fornøyd med ham. Han spurte om jeg ville bytte til en annen, men jeg syn – tes han tross alt hadde gjort en god jobb. Han visste så mye om hypofysesvikt når diagnosen endelig ble stilt at å skifte til en som ikke hadde peiling ville bli helt feil. Jeg tror de fleste fastleger vil ha problemer med å stille diagnosen på oss som har hypofysesvikt hvis de ikke har vært borti diagnosen før. Det er ikke så mange av oss (heldigvis). Jeg opplevde at hypofysesvikten kom snikende over en periode på 8 – 10 år. Når det gjelder jobb så var jeg i 80% et par år etter operasjonen. Senere ble det 50% jobb til jeg gikk av i 2013. Jeg lever nå et godt liv som pensjonist – har solgt huset til dattera mi og mannen + 3 barnebarn. Vi har kjøpt oss leilighet og koser oss med hytte i Skånevik, barn, svigerbarn og 10 flotte barnebarn. Vi har vært på flere sykkelturer i Europa sammen med venner og det har gått veldig bra.